Bittesmå syprosjekter - del 2

Enda flere plagg har gjenoppstått fra de døde i dag.

Den blå korterma t-trøya var langerma tidligere i dag. Jeg har brukt den så mye at det var hull på albuene.

Forøvrig har jeg fiksa den grønne linbuksa, en ruske-genser (Mannens), et skjørt (som var litt trangt), en bolero-greie, en collegejakke og en annen jakke og en hvit piké-skjorte (Mannens).

I tillegg til å føle meg husmoderlig, fikk jeg et snev av følelsen av å være kreativ. Det kan ha vært pga den som ble korterma.

Den sterkeste husmor-følelsen kom nok da jeg strøk ei skjorte som Mannen skal ha på seg i morra. Fytterakkern så flink jeg har vært i dag!

Bittesmå syprosjekter gir stor glede

Jeg har en diger bunke med klær som for tida ikke er i bruk. Bunken med klær som som har mista en knapp, revnet i en søm, fått et lite hull og andre små skavanker. Nå er jeg i gang!

Det begynte med at en venn lurte på om jeg kunne legge opp gardiner for ham. Deretter har jeg fortsatt med små-sying fra bunken.



To skjorter som hadde hull. Er nå lappet og klare for ny innsats i Mannens liv. Jeg har til og med strøket skjortene!

På strykebrettet (bildet under) ligger en bukse, som jeg akkurat nå har blitt ferdig med å sette inn ny glidelås. Det ligger også en grønn bukse, grønt skjørt og en liten jakke på strykebrettet som trenger noen få cm lange sømmer. Det skal fikses straks.

Hvis jeg skal gjøre alvor av å forbruke mindre er det helt avgjørende å kunne reparere ting, og for meg som har symaskin er det lett å reparere klær.

Jeg føler meg miljøvennlig, økonomisk smart og håndarbeids-flink i dag. Juhuu!

Hodet over vannet

Etter en lang jeg-er-så-grusomt-sliten-periode, så har jeg endelig fått hodet over vannet. Jeg har våkna og fått tilbake mye av energien min. Jeg lurte på om jeg hadde pådratt meg en skummel sjukdom, siden jeg ikke kunne hvile meg tilbake til normalen. Det er pendling, borteboing og studier som har knekt meg, og jeg er tydeligvis av typen som ikke gir meg før jeg ligger nede.

I de siste åra har kostholdet mitt vært ganske dårlig. Noe bra og noe dårlig, men jeg har spist altfor mye av ting jeg ikke fordøyer så godt og som plager blodsukkeret, og som igjen trigger det dårlige humøret osv, osv. (Det er her min onde tvilling Iris dukker opp.)

Jeg dro en tur til legen som tok meg på alvor og tappet meg for masse blod. Heldigvis var blodet mitt i veldig god form, så jeg tenkte at da er det opptil meg sjøl å gjøre en innsats for mitt velbefinnende.

Jeg grep tak i kostholdet og starta på en ny reise til LCHF-land. Der hadde jeg jo hatt det så bra tidligere! Etter et par uker med litt fomling i starten så kjente jeg at hjernetåka letta. Plutselig kunne jeg snakke uten å stoppe og febrilsk lete etter ordene, jeg orka å gjøre ting og jaggu sitter jeg ikke her og skriver på bloggen min også.

Hva slags drivstoff jeg gir kroppen min er helt avgjørende for at jeg skal føle meg som et normalt menneske. Jeg kan velge å spise på meg hjernetåke, total slapphet, elendig humør, eller jeg kan velge annen mat og kjenne at hode, humør og kropp spiller på lag og er klar for innsats.

Min inspirasjonskilde.

For å sette meg inn i LCHF igjen oppsøkte jeg Kostdoktorn, Dr. Andreas Eenfeldt. På nettsiden finnes massevis av filmer og intervjuer som har gitt meg det jeg har trengt av informasjon og inspirasjon til å gripe tak i meg sjøl.

Nå ser jeg lysere på framtida (det var virkelig mørkt) og griper tak i oppgaver på en gladere og mer energisk måte. Jeg måtte ustyrtelig langt ned for å starte prosessen med å karre meg opp. Det har bare gått en måned, og jeg trur oppturen skal fortsett en stund til.