Gaver fra villmarka

Av og til leker jeg villmarkens datter. Jeg går i motbakker i ulendt terreng og drømmer om et liv i pakt med naturen. Her kan du se et par øyeblikk hvor jeg er nær drømmen.

Og vi gaper opp!

Fangsten etter en tur i dalom.

Ørreten ble hovedrett og molter ble dessert sammen med pisket krem med sukrin - som jeg har vært smart nok til å ta med på hytta i dalom.

Om å ta seg vann over hodet

Sukkerspinnengelen knipset i et bekymringsfritt øyeblikk.

I våres begynte jeg å tenke på at jeg skulle skaffe meg mer utdannelse. Utdanninga jeg helst ville ha kom jeg ikke inn på, men jeg søkte på flere ting og har nå endt opp som deltidsstudent. Det er vel og bra, men 25 studiepoeng på et halvt år er nesten heltidsstudent, og i tillegg jobber jeg tre dager i uka. Samtidig fant Mannen og jeg ut at vi skulle lære italiensk. Èn kveld hver uke er vi på kurs, men skal vi lære noe må vi gjøre lekser.

Jeg kjenner stresset kommer snikende. Plutselig har jeg dette 'skulle ha lest mer'-spøkelset hengende over meg. Samtidig er det så masse annet jeg også skulle ha gjort: Jeg skulle ha sydd, trena på treningssenteret jeg betaler månedlig til, jogga, solgt noen varer, vært sosial, gått på kino, ordna i huset og hagen osv osv.

Den siste måneden har jeg lagt på meg et par kilo isteden for å gå ned tilsvarende. Lurer på om stress generelt og stress-spising spesielt er årsaken. Akkja.

Nye briller har jeg klart å skaffe meg! Øynene funket ikke helt, syns jeg. Ble sliten så altfor fort av lesing. Det hjalp med riktige briller. Jeg er litt langsynt og har et skjevt horn ;)

Men hva jeg skal bli når jeg blir stor, vet jeg fortsatt ikke. (Jeg har allerede blitt veldig stor... ) Jeg har mange muligheter, føler jeg ofte, men jeg klarer ikke å gripe én av mulighetene kraftig nok til at det blir noe ut av det. Jeg bestemmer og ombestemmer meg.  Puh!

Hvis jeg kommer meg helskinna gjennom de to eksamenene i desember, så har jeg iallfall kommet et lite stykke videre. Kanskje jeg kan få noe fornuftig ut av det.

Barfot i september

Hobbit-føtter med rød negllakk.

I dag gikk jeg trekilomersrunden min barbent. Smertefullt! Jeg angra litt ved et par anledninger. Jeg har ikke gjort det tidligere i sommer, selvom jeg har gått litt mer barbent i sommer enn jeg pleier. Jeg liker å gå barbent, men det kan være så tungvint og det tar så lang tid. Ikke umulig at pinglethet spiller en rolle også..

Jeg gikk ganske mye på gress, men måtte gå lange strekker på grus også. Nå flere timer senere kan jeg fortsatt kjenne det under fotsålene. Dette må da være verdens mest naturlig fotsoneterapi?!

Nærbilde av sinna grus.

For en del år siden hadde jeg stadig vondt i føttene. Så ille at jeg haltet. Kiropraktoren hjalp meg å holde plagene borte i perioder, men mente jeg ville ha nytte av fotsenger. Altså slike hele såler til å ha i skoa som er formet akkuat etter mine føtter.

Etterhvert har jeg lært mer om skjelett og muskulatur, og kan berette at fotsenger gjør foten smertefri, men overhodet ikke sterkere. Kanskje rett og slett svakere. Med fotsenger blir foten knapt utfordra, og vil dermed ikke utvikle seg og bli friskere. Derimot vil den bli avhengig av fotsenger. 

Jeg har ikke planer om å begynne å gå barbent ute nå. Til våren er et bedre tidspunkt for meg. Men jeg kan gå på tærne og gjøre fotøvelser, og gå barbent/uten sko innendørs. Før trodde jeg at det ikke var sunt å gå barbent på flate golv, det trur jeg ikke lenger. Nå trur jeg at å alltid pakke føttene inn i sko, gjør at de ikke utvikler seg og at det er usunt.

Jeg har bl.a. latt meg påvirke av denne.

 Jeg ser ikke for meg at jeg verken skal bli maraton-løper eller barbentløper, allikevel hadde jeg stor glede av å lese 'Born to run'. Jeg ble absoultt inspirert til å ta av meg skoene oftere.