Overbefolkning

Overbefolkning - her representert ved fryktelig mange maur.

Under oppveksten min på 70-talet hørte jeg stadig om den store overbefolkningstrusselen: Det ville etterhvert ikke bli mat til oss alle og jorda ville legges øde, eller vi kunne kanskje ikke gå en tur i skogen uten å treffe på en masse andre mennesker - aldri alene. Det skremte ei lita jente.

80-talet kom og nå handla det bare om endringer i miljøet vårt fordi vi forurensa og skapte drivhusgasser. Vannet ville stige flerfoldige meter når polene smelta, samtidig som det ville regne mer noen steder og ørkenen vill spre seg andre steder. Overbefolkningen var det ikke snakk om mer. 90-talet ligna på 80-talet; drivhuseffekten ble skumlere enn noensinne.

Nå kan vi velge om vi vil bekymre oss for hvem som skal stelle oss når vi blir gamle. Siden vi får så få barn her i landet er det kanskje ingen å ansette til en slik jobb når den tida kommer. Jeg tilhører absolutt den kommende eldrebølgen, hvis helsa holder (som farmor pleide å si). 

Eller vi kan bekymre oss over det økende antallet mennesker på kloden. 7 milliarder er ikke lite. På 70-talet passerte vi 3 milliarder? Husker ikke helt, jeg var jo så ung.

Hvis vi bekymrer oss for om det vil være nok folk til å ta seg av eldrbølgen, så bekymrer vi oss innenfor velferdstatens grenser - og dermed innenfor markedsøkonomiens grenser. Hvis vi bekymrer oss for overbefolkning, så bekymrer vi oss for naturgrunnlaget vårt. Hele klodens naturgrunnlag. Vi er i ferd med å, ja, rett og slett overbefolke kloden - og fortrenge andre dyr og planter, som i neste rekke gjør det umulig for oss å oppholde oss her. Dumt. 

Jeg kjenner jeg bekymrer meg mest for naturgrunnlaget.