Linjente in spe

Noen få cm høye linplanter - sist onsdag.

Jeg er tårevått imponert over at det går an å lage fantastisk stoff av planter. Ull er lett å forstå, men lin er nærmest et mysterium. Folk har drevet med det i tusenvis av år og det krever masse kunnskap og arbeid. Nå skal jeg gå i fotspora til forfedrene våres. Jeg planlegger å lære dyrking, bereding og spinning i løpet av året.

Frøa er sådd og de har spirt og vokst. De trenger vann når de er sådd, men er ganske nøysomme både når det gjelder vann næring.

5. mai sådde vi frø. Vi har hver vår lille åker på 15 kvadratmeter. Jorda brukes hvert år til lin, så vi gjødsel med nitrogen-lav kunstgjødsel.

Linjente poserer med sauegjerde.

For å gi linplantene støtte når de vokser, så bruker vi sauegjerde. Det rulles utover åkeren og holdes fast med trepinner. Sauegjerdet kan flyttes oppover trepinnene etter som plantene strekker seg.

Alt er klart på åkeren. Nå kan vi bare vente til frøa spirer.

Det finnes to typer linfrø. Jeg er ennå ikke sikker på om det er underarter, arter eller bare genetiske forskjeller uten at de har fått eget botanisk navn. Jeg trur det siste.

Den ene typen er spinnelin, som vi har sådd her. Den andre er oljelin, som brukes for å utvinne linolje. Lin lyder det botaniske navnet

Linum usitatissimum, iallfall spinnelin.

Impecta har 'spånadslin'. Jeg kjøpte først en pose herfra for å så i hagen, før jeg begynte på linkurs. Blir spennende å se om det er forskjell på plantene.

Litt senere: Jeg fant veldig ryddig informasjon på Naturhistorisk museum.

Kuene lovte å passe på linåkeren når vi ikke er der.