Apropos 'Økofrik 2015'

Jeg fant en film i går om et par med liten datter som levde skikkelig økofrik i ett år. De bor i en leilighet i New York, og legger om livet totalt i tida prosjektet varer. Jeg er nesegrust imponert, men har ingen planer om å kopiere dem.

'No impact man' heter filmen og du finner den her.

Det finnes selvsagt en blogg også - her.

Uten slike 'spydspisser' som dette paret vil vi ikke utvikle oss. Noen må lete fram nye innfallsvinkler og teste ut nye tanker og idéer. Det er dessuten liten tvil om at vi er nødt til å endre livsstil i retning av mindre 'fotavtrykk'. Jeg visste ikke at folk i storby kunne ha noen valgmuligheter i så måte, men filmen viser hva de fikk til. Og det er ikke lite!

Ikke minst viser filmen at vi må tenke annerledes når byer skal utvikles. I filmen benytta de seg av lokalt produsert mat, men det er det ikke flusst av i New York. Tradisjonen med parsellhager må gjenopplives og tas hensyn til når byer fortettes. I filmen er det gåing og sykling som er hovedframkomstmidlene. Det tilrettelegges stadig mer for myke trafikanter i Norge, men det er fortsatt først og fremst bilen som får mest areal og mest omtanke. Vi kjører fryktelig mye bil, samtidig som Norges befolkning stadig blir tjukkere og lider i hopetal av muskel- og skjelettsjukdommer. Her må det være en åpenbar sammenheng.

Jeg ble spesielt imponert den ufattelig lille mengden søppel de produserte i filmen. Sjøl syns jeg søppelbøttene blir fulle på et blunk. Særlig den med plast. Vi sorterer plast i egne plastsekker her i kommunen. Gud bedre så mye plastemballasje som kommer inn i hjemmet mitt. Sekkene blir veldig fort fulle. Å leve ett år uten å produsere plastavfall må være en stor utfordring. Det blir jo ikke mindre plastavfall av at jeg legger det igjen i butikken, så da måtte jeg i tilfelle hele tida velge matvarer og annet uten emballasje. Kan det gå an?

Oppfordinga til deg er enkel: Se filmen!