Tinga tar meg

Umotivert ansamling ting øverst i trappa.

Det er heva over enhver tvil at jeg eier for mange ting. Jeg har et kott fullt, et rom fullt og forøvrig ting strødd utover hele huset.

Tidligere i år gjorde jeg en liten opprydding i klesskapet. Jeg hev knapt noe, men jeg dyttet den ned i en eske eller sekk eller noe og satte det inn i kottet. Jeg husker ikke hva det var og kan ikke umiddelbart se det inne på kottet. Det er ikke et godt tegn.

Kottet. Tilløp til system skues i det fjerne.

Jeg har en del klær som jeg ikke passer. De har antakelig krympa i vask. Jeg har en del bøker og blader pluss masse stoff jeg aldri har fått sydd noe av. Alt dette har jeg rydda i tidligere, men det er allikevel mye igjen, og det sitter langt inne å kvitte meg med alt. For jeg har veldig lyst til å sy. Har jeg ikke? Så hvorfor syr jeg ikke?

Jeg trur det er flere årsaker. Det er dumt av meg å avbryte en aktivitet før jeg er helt ferdig, da er risikoen for at jeg aldri kommer i gang igjen overhengende. Det gjelder iallfall en del ting. Derfor blir det fatalt å måtte rydde vekk symaskinen før jeg er helt ferdig, men bordet den står på må brukes til andre ting også. Jeg kunne helt sikkert skjære gjennom denne slagsida ved min personlighet, men har ikke fått det til ennå. Det jeg ikke ser, husker jeg ikke.

Her konkluderer jeg med at jeg blir påvirka av det jeg ser, og når jeg ser rot så skjer det et eller annet rotete i huet mitt også.

I dypet av meg sjøl ligger det en systematiker. Stakkarn får dessverre sjelden komme til orde. Noe i livet mitt er systematisert. Jeg vil hårdnakka påstå det. Men altfor mye er totalt uoversiktelig kaotisk.

Rommet som flyter over. Tørking av linfrø tar siste rest av gulvplassen.

Jeg trenger virkelig å fjerne og/ eller katalogisere tinga mine slik at det viktige trer tydligere fram. For øyeblikker er jeg fakisk litt usikker på hva som er viktigst. Puh!